Pappa. Du der oppe som jeg ikke ser, men elsker uendelig. Du hadde blitt 58 år i dag. Tenk det. Gratulerer! Eller gratulerer… Blir liksom feil det også. Men 21 Mars i mine øyne vil alltid være dagen da den beste mannen jeg noensinne har kjent kom ut farmors mage. 21 mars 1959.

Absurd å tenke på at jeg selv har venner som blir 50 nå. Du var jo bare » dret-ungen» da himmelen trengte en unik engel og hentet deg hjem.

i 6 år har jeg klart meg helt på egenhånd nå. Eller, det er ikke helt sant. Jeg har hatt god hjelp i folk som er glad i meg. Folk som du stolte på, som du ba passe på meg og de andre som ble igjen. Tross gode mennesker rundt meg, så er livet mitt totalt snudd på hodet. Jeg er ensom når du ikke er her. Ensom i hjertet.

Så mange år – likevel sitter jeg her og griner når jeg skal gratulere deg med dagen. Faen også. Det blir ikke lettere å snakke om den du var. Jeg er inne i en periode jeg griner bare du nevnes. Sikkert fordi jeg er redd. Spent,  men livredd.

Du skjønner det daddy cool, at det har skjedd så mye den siste tiden. Jeg tegner et kors over brystet når jeg sier det til deg, for jeg er så takknemlig og håper for Gud heavens skyld at det kommer til å gå bra. Jeg har – som du sikkert kjenner til der du sitter oppe på en sky og røyker sigar nå, hatt uendelig mye motgang de siste par årene. Jeg har følt meg hånet, sviktet, sparket, svindlet og latterligjort. Det er kjipe følelser. Så varte det så lenge også – jeg «gav opp» i oktober. Nesten.

Heldigvis bare nesten. I tilfellet du ikke har fått det med deg ( du har jo en del andre du må passe på også der oppefra) så sitter jeg i Stavanger i skrivende stund. Det er malingspann rundt meg, det er lamper som må henges opp. Du husker det kanskje – det som jeg startet på før du dro. Min drøm om å hjelpe andre til å blir det beste de kan være. Haugesund har vist seg å være litt for liten. Du har jo alltid sagt jeg passet best inn i Hollywood – så du skjønner sikkert hva jeg mener. Men men,  nå sitter jeg altså her på et kontor. Mitt kontor – i storbyen. Mot alle odds sånn egentlig, for jeg har jo fader meg ikke nåla i veggen. Men det hadde vel strengt tatt ikke du heller da ditt eventyr startet.

Det beste og fineste og det som gjør at jeg svever en hel dag, er når jeg hører jeg er som deg. Du var nemlig så kreativ, sprudlende, likandes – og du gjennomførte. Du gjorde aldri noe halvveis. En gründer som jeg til dags dato aldri har hørt et negativt ord om. Det sistnevnte kan jeg dessverre ikke skryte på meg –  men jeg velger å tro det er Janteloven.

Det føler så rikig det jeg gjør nå. Jeg føler meg rolig,  men likevel så utrolig redd. Redd for å mislykkes kanskje? Var du det da du startet? Du må jo ha vært det. Du gikk bort fra shipping og durte i gang med noe annet – alle sa du ikke burde, men du gjorde det. Jeg husker du sa til meg at du satt inne med for mange ideèr til å være ansatt. Og for å virkelig lykkes med noe, må du brenne for det. Og ikke minst jobbe for det!  Det må gi deg noe – hver eneste dag. Dette her, det som jeg velger å gjøre nå, det gjør det og jeg vet jeg er veldig flink til akkurat det her.

Det er litt rart –  i det jeg akkurat hadde bestemt meg for å lete etter en «vanlig jobb» da jeg innså at jeg virkelig måtte ha en forrandring,  tikket det inne en mld på tlf min. Fra en annen gründer jeg ikke har møtt – men som er bloggleser. Han hadde fått med seg at jeg var på utikikk etter jobb.

Han skrev følgende – » Lene, jeg ser du ønsker å bli ansatt. For Guds skyld – tenkt deg om litt til. Du er et løvetannbarn, det vil være totally waste of ressources. Jeg ser hva du gir til leserene dine hver eneste dag. Tenk hardere – hva er det du gjør på daglig basis helt naturlig som du ikke tar en krone for? «

Meldingen leste jeg rett før jeg la meg. Neste morgen – da jeg slo opp øynene, gikk tidenes lys opp for meg. Det er 4 uker siden. Her sitter jeg altså, daddy cool. På dette fine kontoret. Jeg kan ikke gi deg en bursdagsklem i dag – men jeg kan varmt formidle at jeg – «Lenejentå di»,  jeg gav ikke opp. Jeg klamret meg fast til en livbøye – og noen reddet meg. Noe reddet meg.  Jeg fortsetter å være som deg – og det er å gå egne veier, stole på magefølelsen og ikke minst livsprosessen. Hva som er meningen for meg. 

Gleder meg til å fortelle familie, venner og blogglesere hva som skjer rundt meg nå. Håper det blir godt mottatt og at jeg ikke blir korsfestet for å ikke ha sagt noe. Dette var noe jeg skjønte fra starten av, at jeg måtte gjøre helt på egenhånd.

Wish me luck, daddy. Elsker deg for alltid.