Jeg hadde absolutt ingen planer om å dele dette her. Jeg er jo «fri». Fri fra å dele hele meg. Men jeg har jo fremdeles ganske mange av dere på snapchat ( leneto)  og jeg ser hvor mange som screenshotter når jeg er på tur og lurer på hvem jeg tilbringer all tiden min med. Det gjør at jeg får litt dårlig samvittighet. Etter å ha fulgt meg i over 6 år føles det sikkert som å se en serie på netflix og ikke få med seg sesongavslutningen. For det som skjer rundt meg nå og faktisk har gjort det de siste halve året, er jo temmelig juicey for min ensomme tilværelse å være. Han er nemlig NYDELIG. Jeg er 10 kg større og sjokkskadet over at noe jeg mener er så unperfect med meg, kan være så perfect i andres øyne.

* kliss kliss – men samma det!* Så her ligger altså jeg. Under et gigantisk eiketre i Praha med min samboer (!)  og tenker at all ventingen var bare verdt det. Alle de gangene når femte hjul på vogna var mitt varemerke og alle rundt meg trøstet meg med «det kommer når du minst venter det».  Da verdens minste julebord gikk av stabelen i slutten på fjordåret skjedde nemlig akkurat det. For å ikke virke supercrazy, så husker jeg så klart ikke ekstakt når ( 09.12.16 kl 23:36) Jeg observerte han der – ute på byen av alle ting, og sa til x-manageren min at «- Han sitter i baren! Sånn heeeeelt seriøst. Han jeg aldri har sett før, men som jeg kommer til å ende opp med – han sitter der ute i baren, Tove iren! Skynn deg å vaske hendene, så krysser vi fingrene for at han ikke kommer fra andre siden av jordkloden!»

Jeg ligger her. Her på en hvit duk, i en park i Tjekkia og har lyst å hylgrine når jeg ser på den perfekte lille nesen hans, brune kinnene, smilehullet og de betryggende øynene. Jeg elsker moralen hans og forguder verdiene. Til opplysning så er hjernen større enn bicepsen også. Det har mamma lært meg er et meget godt tegn. Og —>  han er fra Haugalandet. Og jeg som sa at jeg ALDRI kom til å møte noen i den Gudsforlatte byen. Life really is full of surprices.